Vi har stadig blitt fortalt at masseinnvandringen skyldes humanitære årsaker eller krig i hjemlandet. Men hvordan kan det ha seg at innvandringen før 1980 tallet i hovedsak var arbeidsinnvandring, og flesteparten fikk permanent opphold med familiegjenforening?
Svarene finner vi i «Stortingsmelding 74 om innvandrere i Norge»(1979-1980)skrevet på oppdrag av Kommunal- og arbeidsdepartementet under regjeringen Nordli, kort etter den midlertidige innvandringsstoppen i Norge. Stortingsmeldingen handler om innvandringspolitikk, og veien videre til det nye multikulturelle Norge.
Den inneholder en detaljert oversikt over innvandringen og hvordan staten tilrettelegger for at arbeidsinnvandrere skal få permanent opphold, integreringstiltak og holdningskampanje for nordmenn. Det norske folk som aldri hadde gått til valg på innvandring, skulle akseptere dette. De med motforestillinger mot innvandring fikk stemplet påskrevet.
I kapittel 4.4.4 Familiegjenforening heter det at hovedregelen er at når forsørgeren har fått opphold skal også kone og barn få oppholdstillatelse. Polygami og ekteskap med barn under 18 år er omtalt. Justisdepartementet sier klart at norske rettsregler og oppfatninger legges til grunn, men når det gjelder ekteskap med mindreårige heter det:
«Når det gjelder samliv med mindreårige, vil dette rammes av straffeloven om den mindreårige er under 16 år, men straffen faller bort dersom det dreier seg om samliv i ekteskap og den mindreårige er mellom 14 og 16 år.»
I kapittel 4.5.4 Gruppevis organisert innvandring fremgår det at innvandringen er organisert. Kirke- og undervisningsdepartementet uttaler i høringsrunden at de er positive til en slik ordning, og henviser til Europarådets møte om innvandrerundervisning i 1974.
Da ble medlemslandene anbefalt å sørge for «at det går informasjon om mottakerland ut til innvandrere før avreise og ved ankomst.» LOs forslag gikk enda lenger; tosidige avtaler med enkelte typiske utvandringsland. Til tross for at nordmenn sa Nei til EU i 1972, og vi ikke var EØS medlemmer, ble det ført en EU politikk fra norske myndigheter.
Visumkravet ble opphevet for en rekke nasjonaliteter fordi det på 1950-60 tallet var en erklært målsetting å fremme bevegelsesfrihet over landegrensene i Europa. Pga midlertidig innvandringstans ble visumfrihetsavtalen med Pakistan suspendert 15.10 1976. Samtidig ble det etablert et Visumkontor i Islambad med ansatt jurist.
Plutselige bølger av masseinnvandring omtales, og det er å forvente. Illegal innvandring med hjelp av bakmenn hevder myndighetene er styrt av næringslivet fordi det er markedskreftene som rår. Videre er det særskilte tiltak rettet mot innvandrerbarn. Årsaken skyldes at barna kan bli for norske:
«Dette må gjøres slik at foreldregenerasjonen ikke opplever det som en trussel mot egen identitet.»
Det advares mot assimileringsrisiko. Bevaring av språk, kultur, tradisjoner og religion var et overordnet mål for norske myndigheter. De tilrettela for at innvandrere i mest mulig grad skal opprettholde egen kultur og tradisjoner, og videreformidle den til nordmenn. Derfor ble det innført morsmålsundervisning og tilretteleggelse for kulturarrangementer og opprettelse av egne organisasjoner hvor de kunne samles for å opprettholde egne tradisjoner.
Kommunal- og arbeidsdepartementet bistod nasjonale foreningene med etablerings- og driftstilskudd og om enkelte innvandrergrupper opplevde likestilling som problematisk, ble det åpnet for mulighet for kjønnsdelt undervisning for jenter og gutter. Resultatet ble frafall i videregående skoler, parallellsamfunn og utenforskap. Problemene er ene og alene politikerskapt.
Myndighetene lagde et faktahefte for nordmenn med tittelen «Vi og innvandrere-innvandrere og vi» og et eget for utlendinger som ville innvandre til Norge. Utenriksstasjonene spilte en aktiv rolle i dette arbeidet. Potensielle innvandrere fikk informasjonsheftet «Innvandrer i Norge». De som jobbet i innvandringsmiljøet fikk kurs og opplæring i å formidle myndighetenes ønsker. Kunnskap om innvandring ble valgfritt tema ved bl.a Journalistskolen, lærerhøgskolene og sosialskolene. Innvandring ble en egen industri hvor «alle skulle med».
Vi er for taktskifte i innvandringspolitikken da innvandring har skapt stor fattigdom og utfordringer i vårt lille land. Innvandringen må stoppes. Det må stilles strengere krav for de som har valgt å bo i Norge. Assimilering istedenfor integrering. Jobb istedenfor sosialtrygd. Vi vil ha full innvandringsstopp, og ut av EØS og Schengen.