Vanndirektivet er et EU direktiv som legger rammene for forvaltningen av vann. Direktivet er innlemmet i EØS avtalen og forpliktende for Norge. Direktivet omfatter alt ferskvann og kystlinjen. Grensen til sjøs er en nautisk mil utenfor grunnlinjen dvs kyststatens ytterpunkt og grense mot havet.
Det er verdt å merke seg at grunnlinjen danner grunnlag for vår riksgrense, fiskerisgrense og vår økonomiske sone. Noe som innebærer suveren rettighet over naturressursene i sjøen, både over og under havbunnen. Med Norges ja til EØS avtalen har våre folkevalgte bak folkets rygg avgitt suverenitet til våre vannressurser til lands og til sjøs.
EUs vanndirektiv er nærmere tyve år. Det fremgår av artikkel 19 i direktivet at EU kommisjonen skal evaluere direktivet og foreslå endringer senest 19 år etter dets ikraftreden. EU kommisjonen offentliggjorde sin femte rapport om gjennomføringen av direktivet den 26. februar 2019. Rapporten danner grunnlaget for evalueringen av vanndirektivet og avløpsdirektivet, og en del av oppfyllelsen av EUs syvende miljøprogram og FNs bærekraftsmål.
Enkelt fortalt innebærer det at Norge som har rent kildevann, skal sørge for å bidra til at andre europeiske land med dårlig vannkvalitet skal ha tilgang til vårt vann. Vårt rene kildevann kommer til å bli handelsvare, du også må betale for. Videre innebærer det at kystfiskere i Norge skal konkurrere med andre lands kystfiskere. De må samtidig kjøre slalåm rundt vindmølleparker eid av utenlandske selskaper, og får begrensninger i retten til fri ferdsel og allemannsretten til sjøs.
Klimapolitikken er utviklet for å kontrollere folks rettigheter innenfor vann, befolkning, helse, utdanning, suverenitet, eierskap av land og hvordan vi velger å leve våre liv. Vi er derfor motstandere av grønt skifte, EØS avtalen og FNs Agenda 2030.